En tekst skrevet om Domkirken av Mirjam Kristensen:
Du tar i døra og den er tung å dra opp. Et dunkelt mørke åpenbarer seg, en kontrast til sollyset ute på torvet du kommer fra.
De aller fleste dager kjennes like; du står opp, du koker havregrøt til ungene mens du kler deg, pakker veska, gjør deg klar til å forlate hjemmet. Du gjør ting du har gjort hundrevis av ganger før; du heller grøt i tallerkener, du tørker rundt munner, pusser tenner, fyller i vannflasker og smører brødskiver. Alt er hverdagslige hendelser som hoper seg opp inni deg og strekker seg ut som en lang, endeløs slette.
Og du setter deg på den svarte sykkelen og svinger ut i gata, sykler nedover veien som går til broa og broa går over elva og siden sykler du de rette gatene inn til torvet, forbi statuen av Wergeland og videre gjennom byen. Du kommer deg på jobb og jobber før du sykler hjem igjen til de andre som har gjort sine ting.
Men denne ene dagen har du stoppet og du vet ikke helt hvorfor, men du vil inn og se. Kanskje er det fordi de ringte fra skolen i dag og sa at sønnen din gjentatte ganger hadde fektet med pinner, selv om det ikke er lov. Kanskje er det fordi moren din ringte i går og snakket om moren sin, om at hun har gått seg bort flere ganger på vei til butikken og blitt funnet av fremmede der hun står midt i et veikryss for eksempel, og roper om hjelp og ikke kan huske hvem hun er eller hvor hun skal. Kanskje er det fordi du ikke fikk puste ved kopimaskinen i dag og trodde at du skulle bli alvorlig syk, men det gikk over, det gikk fint. Kanskje er det derfor du står her nå, og drar opp den tunge døra og går inn i det dunkle mørket.
Det kjennes som å lete etter noe du ikke helt husker hva er og som du dermed ikke kan finne.
Det kjennes som å møte noen du tror du har møtt før, men ikke kan huske verken hvor eller hvem de er.
Det kjennes som å synge på en sang du trodde du kunne teksten til, men ordene er borte.
Så du blir stående helt nederst i kirkerommet, der folk antagelig bruker minst tid når de kommer hit. De kommer inn, finner seg en plass å sitte og blir sittende der inne blant de andre, men du kommer hit alene, når det er helt stille, når ingen andre er her, når ingenting skjer.
Det kjennes som å tre ut av tiden og inn i et parallelt univers.
Det kjennes som å gå inn i en tenkt verden.
Det kjennes som å tre ut av seg selv og flyte rundt under den enorme himlingen.
Og så skjer det noe allikevel, for du blir stående, litt lenger enn det du normalt ville ha gjort, og noe tar bolig i deg. Det er umulig å si hva det er, men det er et rom som bygges, en pust som pustes og tankene dine driver forbi og virker ikke lenger så voldsomme. Noen har en gang bygget alt dette. Noen har en gang bestemt at det skal være så høyt under taket og så bredt mellom veggene. Noen har en gang snekret benkene, satt opp orgelet og noen har en gang malt Jesus på vei til Emmaus med to følgesvenner. Noen har en gang kledd midtgangen med et teppe og noen har nylig satt hvite stearinlys i en syvarmet lysestake.
Det kjennes som å tre ut av tiden og inn i et parallelt univers.
Det kjennes som å lete etter noe du ikke helt husker hva er og som du dermed ikke kan finne.
Det kjennes som å møte noen du tror du har møtt før.